Geiderøya - Flekkeroy historielag

Go to content

Main menu:

Geiderøya

Historier

I dag kan buene på Geiderøya fortone seg som en enhet. Men den bua som ble bygd av Flekkerøy eksportforening i 1896, ble bygd der dagens fiskemottag ligger. Da driften i 1920-årene ble vanskelig for eksportforeningen, kjøpte Lars, Karl og Nils denne bua, og firma Konrad Nilsen & søn tok imot reker, makrell og annen fisk der. I 1929 bygde Alfred og Selmer Reinhartsen bu på odden mot nord/øst (senere kalt Hæstads bu).

Både Konrad Nilsen& søn og Reinhartsen hadde fiskeforetning på fiskebrygga i byen, så for begges vedkommende var mottakene på Geiderøya for å komme nærmere fiskeflåten. Det var adskjellig «kamp» om leveransene fra fiskebåter fra begge sider,- noe som utkrystalliserte seg gjennom Guttorm Kristiansen som var formann på den gamle bua hvor Konrad Nilsen&søn dre, og Reinhart Reinhartsen som var formann på Reinhartsens bu.

Av en eller annen grunn solgte Reinhartsen sin bu til fiskeeksportør Jon Hæstad i 1931. Han utvidet bua med en fløy mot øst, og med en fløy mot syd til isrom.

Rekefabrikken:
I 1933(?) fikk en Nilsen(?) i Langesund/Stavern leie tomt av Hæstad og bygde rekefabrikk på tomta. I kommunens papirer står at bygget ble tatt i bruk 1.1,1934. Det er sannsynlig rett. Henry Hansen (sannsynlig også fra Langesund/Stavernområdet) ble ansatt til å drive fabrikken. Hansen bodde med hele familien sin i 2.etg. på fabrikken. Det ville nok være riktigere å kalle dette for en hermetikkfabrikk etter som Hansen også la ned bl.a. makrellrogn på boks.

I 1942 gikk John Hæstad nesten konkurs. Han solgte da bua si til Nils Nilsen som da også kjøpte rekfabrikk-bygningen med maskiner. Blant annet var det en stor falsemaskin i fabrikken, og ei stor gryte som var brukt i produksjonen. Så vidt jeg husker kjøpte far (altså Nils Nilsen) en gang i etterkrigstiden en såkalt autoklav, dvs. en slags trykkoker med tanke på en forhåpentlig gjennoppstart av fabrikken.
I årene 1943-50 drev Albert Guttormsen og Cay Nilsen trevarefabrikk i lokalene. De laget bl.a. både dører, vinduer og trapper. Odd Fredriksen og Markus Markussen hadde en tid også jobb hos dem på fabrikken. Cay ble nok ofte i den tiden tilkalt til bua når det var mye å gjøre der.

Fra 1947 av begynte Cay å arbeide fast i firma ”Konrad Nilsen & sønn”- og der ble han. Albert fortsatte imidlertid i trevarefabrikken fram til 1950. Da var også det kapitlet slutt. Senere i 1950-60-årene ble det en del skrelling av reker i fabrikken. De skrelte rekene ble gjerne lagt ned i lake og solgt. Slik virksomhet foregikk også flere andre plasser i den tiden. Fra den tiden da det ikke var drift i fabrikken, husker jeg at jeg engang spekulerte på hvordan denne falsemaskinen virket. Jeg kunne trykke på en pedal og noe løftet seg. Men så kom jeg til å legge handa mi der hvor boksene skulle falses, med det resultat at jeg fikk en ganske kraftig trykk i handa. Men heldigvis ble ikke handa klemt flatere enn tykkelsen på en hermetikkboks med rek.

Jeg husker også at min mor en gang nevnte for meg om det ikke var en ide å tenke på en utdannelse med tanke på å få rekfabrikken i gang igjen. Mor hadde jo mange barn hun følte ansvar for. Men fra vår familie ble alltid Cay den som var knyttet til buene. Noen virkelig oppstart igjen av rekefabrikken ble det aldri.

Der hvor Skjærgårdsbygg nå ligger, der var det et par bukter adskilt med et par odder. I 196? bygde Peder Olsen og Cay Nilsen bygning her for ismaskin og fryserom. I tilknytting til den gamle bua som var bygd i 1896 og «Hæstads bu» som ble bygd omkring 1930, var det bygd store isrom, til lagring av isblokker, gjerne fraktet hit fra Randesund, vingtertid på lektere. Isen ble senere på året, særlig i makrellfisket, trykket ut fra isrommet igjen, malt i kvern og lagt som kjøling på fiskekassene. Da ismaskinen kom på 1960-tallet ble det ikke bruk for de gamle isrommene, og store ombygginger fant sted begge plasser. 
Da det gamle fiskemottaket i 1989 ble solgt til Sirevåg, forlangte disse at også rekefabrikken skulle følge med i salget. Og da Sirevåg solgt til Skjærgårdsbygg, fulgte rekfabrikken med der. Siden den tid er vel ikke rekfabrikken brukt til annet enn litt lagring av forskjellige ting, og litt utleie bl.a. til et maleatelier.

I dag synes rekfabrikk-bygget nærmest å stå for fall, og krever enten en grundig reparasjon eller nybygg. I kommunen betegnes rekfabrikken under boligtype: 641-museum kunstgalleri. Dette kan virke underlig. Men det er ikke er mer underlig enn at alle bygg settes i en viss kategori, og kommunen fant kanskje ikke noen bedre kategori enn dette. Om den gamle rekfabrikken kunne romme et museum i Historielagets regi, ville være veldig hyggelig, synes jeg. Og ingen steder på øya knytter det seg vel mer fiskerihistorie til enn på Geiderøya.


NIN
 
Copyright 2015. All rights reserved.
Back to content | Back to main menu